Døden i tilbudsdisken (En fiktiv, men terapeutisk korrekt fortelling fra en hvilken som helst norsk bygdegruppe.)

Han het ikke noe spesielt. Men alle visste hvem han var.
Ikke fordi han hadde gjort noe viktig,
men fordi han hadde brukt førti år på å korrigere alle som prøvde.

Han var bygdas selvutnevnte vokter av alt som var rett, viktig og korrekt – i hvert fall ifølge ham selv.
Han snakket med myndighet om ting han aldri hadde forsøkt.
Satte grenser for andre han ikke hadde satt for seg selv.
Og så det som sin moralske plikt å dempe alle stemmer med mer volum enn hans egen.

Det som virkelig plaget ham, var ikke dårlig oppførsel, urett eller forfall.
Det var... liv.
Uforutsigbarhet. Humor. Folk som koste seg uten å spørre ham først.

Og verst av alt: anonymitet.
Han kunne ikke fordra når noen sa noe uten fullt navn.
Det fikk det til å dirre i tinningene hans –
som om meninger uten et synlig fødselsnummer var et slags angrep på selve samfunnsordenen.

Denne dagen hadde han som vanlig gått inn på Rema for å kjøpe noe han trodde han trengte.
Kanskje bacon. Kanskje et slags bevis på at han fortsatt hadde kontroll på tilværelsen.
Det var tidlig formiddag, og han hadde allerede rukket å bli krenket over to bilder og én emoji.

På vei inn i butikken hadde han ristet på hodet og mumlet:
"Feigt å gjemme seg bak anonymitet. Hvis man først skal åpne kjeften, så får man gjøre det med navn."

Ingen svarte.
Folk hadde lært.

Der inne var alt som det pleide. Tilbudsplakater som skrek etter oppmerksomhet.
Saueribbe med rød lapp. En kassadame med trett blikk og fire barn.
Alt var tilrettelagt for at han skulle kjenne seg trygg i sin rolle som kritisk forbruker og moralsk rettesnor.

Og så skjedde det.
Ved ferskvaren.
Et lite skilt. Et utsagn. En slags tullete lapp, kanskje laget av en ansatt.
Noe som ikke hadde navn. Ikke avsender. Bare... glede.

Han kjente det med én gang. Den snikende følelsen av kontrolltap.
Den varme, elektriske frustrasjonen i brystet.
Han kremtet.
Snudde seg.
Så etter noen å korrigere.

Og akkurat da glapp det.

Foten traff en dråpe vann. Ikke et bananskall. Ikke dramatikk.
Bare en liten påminnelse om at selv gudekomplekser har tyngdekraft.

Han falt ikke vakkert.
Det var ikke som i filmene.
Det var en lyd – ikke som et brak, men som et slags poeng.
Et kroppslig punktum.

Han ble liggende.
Ikke i smerte. Ikke i ære. Bare... ferdig.

Og det ble stille.
Ikke panisk. Ikke trist.
Bare et sug gjennom butikken, som om noen åpnet et vindu i et rom som har vært lukket for lenge.

Ingen løp.
Ingen ropte.
En eldre dame tittet på ham, løftet et brød og sa:
"Var vel ikke mer som skulle sies, da."

Og så gikk hun.

Senere på dagen, i bygdegruppa, var det ingen som nevnte noe direkte.
Men innleggene ble litt friere.
Kommentarfeltene litt varmere.
Folk lo av ting som ikke trengte godkjenning.

Noen la merke til at stemninga var annerledes.
Men ingen sa det høyt.
For noen ting gjør seg best uten fullt navn.