Han kaller seg pappa – men er bare en utgift med meninger

Du kjenner typen.

Han som lager barn, men aldri stiller opp.
Som aldri betaler. Aldri bidrar. Aldri gjør noe annet enn å forstyrre og forpeste.

Han som bor hjemme hos mor, men insisterer på å kalles far.
Han som er for syk til å jobbe, men aldri for syk til å føre ettervold.

Han dukker ikke opp når barnet trenger noe – bare når han kan få noe.
Han svarer ikke når det gjelder – bare når det svir for deg.
Han bærer ikke ansvar. Han bærer ikke konsekvenser.
Han bærer bare med seg kaos.

Han har aldri betalt for en vinterjakke.
Aldri stått opp om natta.
Aldri sittet på et venterom med barn i fanget og hjerte i halsen.
Men han har brukt all sin energi på å slippe unna det livet han selv var med på å lage.

Han får NAV til å tro han er syk.
Han får systemet til å gå i stykker for andre.
Han får sympati han ikke fortjener – mens den som reiser familien alene, får null.

Han har null inntekt, null ansvar og null skam.
Men han har alltid en ny unnskyldning.
Alltid en ny måte å være i veien på.
Alltid et nytt lite overgrep kamuflert som "kontakt".

Han er ikke en far. Han er et vedheng som trekker alt ned.

Han saboterer under dekke av rettigheter.
Han utøver vold gjennom fravær og manipulasjon.
Han får slippe unna fordi han vet nøyaktig hvor grensene går – og han vet du ikke vil gå over dem. Du er tross alt moren.

Men han er ikke far. Han er konsekvensen av at ingen stoppet ham før.
Han er ikke syk. Han er slapphet med intensjon.
Og det barnet han bruker som brekkstang? Det vokser opp med øyne. Det også.

Så vi sier det. Én gang for alle:

Ikke alle menn som får barn er fedre.
Noen er bare parasitter som bor i utkanten av livet og håper du skal fortsette å bære alt, så de slipper å stå i sitt eget jævla fravær.

Jeg vet om en sånn.