Karma på Fire Hjul

Morgensolen kastet sine vakre, røde lysstråler ned på det lille skateboardet som sto lutet opp mot rekkverket på terrassen. En skranglekasse av et brett, halvt glemt, men fortsatt stolt. Hjula knirket litt i brisen, som om de mumlet: “Det er i dag det skjer.”

Skateboardet hadde stått der lenge. Lengre enn den forvokste fjortisen med skjegg som bodde innenfor døren. En mann som luktet av billig patchouli, brente drømmer og en type selvbilde som burde vært underlagt våpenlovgivning. Han kalte seg tryllekunstner og sjelespeiler, men klarte knapt å trekke et nysgjerrig blikk ut av en åtteåring, langt mindre et kort ut av en hatt. Han trodde han var den gode feen i alle andres eventyr, men det eneste han etterlot seg var glitrende dryss av bullshit og halvspiste grandiosaer.

Skateboardet hatet ham. Ikke fordi brett kunne føle hat – det var tross alt laget av tre, plast og noen rustne skruer – men fordi dette brettet, i all sin slitte prakt, husket noe. Det husket ekte fart. Vind i rullebanen. Et barns latter i bakgata. Den gangen en fyr med røde Converse og arr på sjela brukte det til å rømme fra alt som ikke ga mening. Og nå sto det her, som en tinnsoldat i skammekroken til et menneske som trodde empati kunne kompenseres med TED Talks og hvitløksdressing.

Formiddagen kom. En måke skrek noe truende. En flue døde dramatisk på gelenderet. Skateboardet ventet. Skruene vibrerte svakt. Det visste.

Inne i huset satt tryllekunstneren med beina i lotus på et ujevnt gulv, overbevist om at hans nyeste TikTok-filosofering om “sårbar maskulinitet i møte med 11-åringer” kom til å forandre verden. Men det eneste som forandret seg var tidspunktet han tenkte det var greit å åpne dagens første øl.

Ettermiddagssolen vred seg sakte over himmelen, akkurat like sliten som skateboardet var av ventingen. Men det holdt stand. Bordet ved siden av sto også klart – et lavt, hardt, skjevt trebord, som hadde vært gjennom flere eierbytter enn tryllekunstneren hadde vært gjennom eksistensielle kriser. De hadde snakket sammen den morgenen:

“Tror du han kommer i dag?”

“Han kommer alltid. En øl for mye, ett snev av ‘jeg kjenner menneskesinnet’ for lite.”

Og kvelden falt på. Med et gullskjær i skyggene og en stillhet som strakk seg som en katt.

Så: døren åpnet seg.

Ut steg han. Barføtt, selv om det var kjølig. Med en sigg i kjeften og et blikk som ropte “jeg er dyp”, men hvis man så nøyere, sto det “jeg er tom” skrevet i pannen hans med permanent tusj.

Han subbet. Som han alltid gjorde. Gikk ikke, svevde ikke – subbet. Som om han var for viktig for tyngdekraften, men for tung for livsgnisten.

Og der – det skjedde.

Foten hans, denne arrogante kroppsdelen som hadde tråkket over både grenser og naboers tålmodighet, traff hjørnet av skateboardet. Det var ingen dramatisk lyd. Ingen slow-motion. Bare KLONK. Og et lite klikk i brettets rustne sjel.

Tiden gikk i stykker i tre sekunder.

Han løftet fra bakken som en grotesk engel i fri dressur, et svev så ukontrollert og pretensiøst at selv skjebnen måtte riste på hodet.

Så kom bordet inn.

En mytisk enhet. En lojal kriger. Skateboardets evige makker. Det lente seg aldri tilbake. Det lente seg frem – og tok imot. Nakken hans møtte hjørnet med en presisjon som kunne fått en fysikklærer til å felle en tåre.

KRK!

Stille. Så stille at man kunne høre et siste sukk fra sigaretten som trillet sakte ut av munnen hans og landet i en gammal blomsterpotte med død basilikum.

Skateboardet sto der fortsatt. Rolig. Ubevegelig. Men inni seg – hvis skateboard hadde innsider – visste det at det endelig hadde gjort noe viktig igjen. Noe ekte.

Ikke et triks. Ikke en flukt. Ikke en ramp.

Bare rettferdighet.

Moral:
Ikke tråkk på folk, verken mennesker eller skateboard, du ikke forstår deg på. De husker mer enn du tror.