Ja, si det.

Det spørsmålet har visst begynt å oppta stadig flere etter hvert som innleggene mine sprer seg, journalistene tar kontakt og enkelte blir merkbart opprørt over at så mange mennesker frivillig leser det jeg skriver.

Så jeg tenkte det kanskje var på tide å presentere meg litt mer inngående.

Jeg er Anine. 45 år, mamma til to og innehaver av en livshistorie som tidvis får meg til å lure på

om noen har blandet sammen journalene til fem forskjellige mennesker.

Jeg begynte som Norges yngste negledesigner. Havnet i militæret, delte scene med komikere, jobbet med drivstoff og prissikring i et av verdens største oljeselskaper, fortsatte inn i shipping og begynte etter hvert å starte egne bedrifter.

Jeg har sittet i styrer, drevet gårdsbutikk, hatt småbruk og holdt dyr.

Og så, i 2015, ble jeg delvis lam i en bilulykke.

Totalt over et år på sykehus og rehabilitering. Lære å gå igjen.

Finne ut av hvordan man fortsetter å leve når livet plutselig har bestemt seg for å bli noe helt annet enn man hadde tenkt

.

Senere ble det litt fag innen ernæringsvitenskap og økonomi, bok om kosthold og flere virksomheter.

Jeg har også erfart psykisk vold, maktmisbruk og sider av det norske hjelpeapparatet som jeg virkelig skulle ønske jeg hadde sluppet å bli kjent med.

Alt dette høres kanskje ut som en usedvanlig dårlig planlagt karriere.

Og det er det vel for så vidt også.

Men det har gitt meg noe jeg setter ganske stor pris på.

Erfaring fra virkeligheten. Fra usedvanlig mange forskjellige kanter av den.

Jeg vet hvordan det er å drive næring, betale skatt og forsøke å skape noe.

Jeg vet hvordan det er å være avhengig av at samfunnet stiller opp når livet går til helvete.

Jeg vet hvordan det er å ha penger. Og å mangle dem.

Å være frisk nok til å jobbe. Og syk nok til at bare det å forsøke å få hjelp blir en heltidsbeskjeftigelse.

Og jeg vet hvordan det er å måtte kjempe mot systemer som etter sigende er opprettet for å beskytte deg.

Det er nok mye av forklaringen på hvorfor jeg skriver som jeg gjør.

For når jeg ser en politiker stå og fortelle hvor fantastisk noe fungerer, samtidig som jeg vet hvor elendig det fungerer i praksis, får jeg en nærmest uimotståelig trang til å påpeke det.

Og jeg har sluttet å være spesielt imponert over titler.

Jeg har møtt altfor mange mennesker med imponerende utdanning og stillingsbeskrivelser som likevel ikke har skjønt bæret.

Og tilsvarende mange mennesker uten noen av delene, som har forstått langt mer enn dem som bestemmer.

Jeg har skrevet til ministre, stortingsrepresentanter og offentlige instanser,

klaget, anmeldt og forsøkt å få rettet opp forhold i årevis.

Jeg lever på tross av systemet. Ikke takket være det.

Og det er kanskje derfor jeg blir så forbanna når mennesker som aldri har vært prisgitt det samme systemet, skal forklare hvor godt det fungerer.

Jeg har ingen forestilling om at alle erfaringene mine gjør meg ufeilbarlig.

Men de har gjort det temmelig vanskelig å være likegyldig.

Så begynte jeg altså å skrive på Facebook.

Om folkeskikk, politikk, helse, matberedskap, menneskelig dumskap og alt mulig annet jeg synes fortjener et kritisk blikk.

Og plutselig satt jeg her med millioner av visninger og hundretusenvis av mennesker som tydeligvis

har gått rundt og irritert seg over mye av det samme.

Nå er det til og med en hel del som mener jeg bør stille til valg.

Og da har jeg naturligvis begynt å undersøke om det finnes en snarvei til statsministerkontoret.

Man må jo ha litt å pusle med.

Det morsomme er at jeg egentlig ikke har noen særlig trang til å være offentlig person.

Jeg er livredd for å lage videoer, har et ganske begrenset behov for oppmerksomhet og ville helst sittet på et småbruk med noen høner, en god bok og såpass ryddig økonomi at jeg aldri behøvde å tenke på penger igjen.

Men jeg har dessverre også en ganske alvorlig karakterbrist.

Jeg klarer sjelden å se noe som er fullstendig på trynet uten å forsøke å gjøre noe med det.

Og akkurat nå er det så mye som er på trynet at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne.

Så hvem faen er Anine?

Ei ganske vanlig norsk dame med en uvanlig samling erfaringer, et relativt velutviklet temperament og en stadig sterkere mistanke om at Norge hadde hatt godt av litt mer folkeskikk, integritet og sunt folkevett.

Jeg vil egentlig bare at folk skal ha det bra. At de skal kunne bli syke uten å bli fattige, drive næring uten å bli kvalt av byråkrati og stole på at menneskene vi setter til å styre landet, faktisk er interessert i hvordan det går med oss.

Og så vil jeg gjerne at vi begynner å tenke litt mer sjøl.

Det burde strengt tatt ikke kreve noen politisk revolusjon.

Men jeg begynner å lure.

Jeg hadde egentlig bare tenkt å skrive litt på Facebook.

Nå får vi se hvor galt det kan gå.

Velkommen til fortsettelsen.